''Smerte'' - Novelle

Hun hadde alltid visst hva smerte var, men i går kveld fikk ordet en helt annen betydning. Hun hadde aldri hatt så vondt før. Det verket og dunket. Den intense smerten ville ikke ta slutt. Hun hadde lyst til å skrike høyt, men hun hadde ikke nok krefter. Men hun gråt nesten konstant. Hun ville ta seg sammen, men hun fikk det ikke til. Hun klarte ikke å tenke på noe annet, all oppmerksomheten var rettet mot smerten.

Det var i går kveld det hele startet. Hun hadde aldri trodd det skulle ende så alvorlig. Men når det gjorde like vondt neste morgen, forstod hun at noe var galt. Tidlig den morgenen hadde de ringt 113. Mens de ventet på sykebilen pustet hun i ett sett. Hun hadde aldri vært så redd før. Det var vanskelig å beholde den normale hjerterytmen. Huden hennes var glohet og skjorten hennes klistret seg til kroppen. Ansiktet hennes lagde grimaser, mens hun presset hendene mot magen. Hun var tørst, men holdt seg unna all mat og drikke. Hun orket ikke å kaste opp mer.

Reisen til sykehuset føltes tung. Å sitte i bilsete var anstrengende. Heldigvis tok det ikke lang tid før de var fremme. Hun hadde både mor og far ved sin side. Uten dem ville alt vært verre. De spurte ofte hvordan hun hadde det, og hva de kunne gjøre for at hun skulle få det bedre. Ambulansesjåføren hjalp hun ut av bilen og trillet hun inn døren, før en annen dame tok over. De var de kjappe med å få henne inn på akuttmottaket når de så hvor mye hun led.

Senere den dagen lå hun urolig i sykehussengen på akuttavdelingen. Det gjorde like vondt, uansett hvordan hun lå. En travel sykepleieren kledd i grønt kom inn gjennom døren. Hun hadde med seg noen spisse gjenstander, og en hvit plastkopp med forskjellige smertestillende. For noen dager siden ville de spisse gjenstandene skremt henne, men nå kunne sykepleieren stikke en milelang nål inn i armen hennes, uten at hun hadde brydd seg. Det var fortsatt smerten i kroppen hennes som var verst. Hun helte alle smertestillende ut av plastkoppen og tok en etter en i munnen, som hun tvang ned med et glass vann. Sykepleieren tok tak i armen hennes og lette seg frem til et punkt å tappe blod fra. På rommet hennes var det nokså stille, men når døren var åpen kunne hun høre hvor kaotisk det var der ute.

Sykepleiere gikk på kryss og tvers i en rasende fart. Dette var den travleste tiden på døgnet. Alle trengte mat og medisiner, og stadig nye mennesker kom inn i akuttmottaket, fortvilet og full av smerte. På gangen så hun en jente som gråt. Hun holdt begge armene beskyttende over det høyre kneet. En mann og en dame som så ut til å være hennes foreldrene, forsøkte å trøste, men den lille jenta var fortsatt like trist. Hun rettet oppmerksomheten tilbake til sykepleieren, når hun dro den siste nålen ut av armen hennes. Hun pakket sammen sakene sine og forsvant. Hun merket at medisinene hjalp, men smerten var nesten like sterk. Hun følte seg hjelpeløs der hun lå. Et minutt føltes ut som en time. Det var ikke til å holde ut. Hun var trøtt og sliten. Hun prøvde å lukke øynene og falle inn i en lykkelig drømmeverden, der hun ikke kunne føle smerten.

Når hun først fikk sove, varte det ikke lenger enn to timer. To smerteløse timer. Hun hadde ligget et døgn på sykehuset nå. To sykepleiere hadde flyttet henne vekk fra akuttmottaket til en etasje opp, rett før hun sovnet. Hun observerte rommet. Det var større og koseligere. Det fikk hun til å smile. Hun gråt ikke lenger og kroppen hennes hadde roet seg. Hun hadde også begynt å venne seg til den konstante smerten.

Tre dager senere var det ikke mer igjen av henne. Legene og kirurgene hadde gjort alt for å forsøke og redde henne. Men det nyttet ikke. Smerten hadde tatt knekken på kroppen hennes. Hun ville så gjerne leve, men denne gangen var det hennes tur til å forlate verden.