''Et nyttårsforsett'' - kåseri

Det skjer hvert eneste år, nærmere sagt den siste uken av desember. Man propper i seg ribbebit etter ribbebit og er ikke sparsommelig med verken sjokoladen eller marsipangrisen. Spisingen går i ett kjør, mens man ligger på sofaen og ser på julefilmer fra A til Å. Men når kvelden kommer og magen står ut som en tromme, får man for et snev av dårlig samvittighet. Men den lykkelig følelsen man får av ’’et lite stykke Norge’’ er for sterk til å overvinnes. Du nekter å innrømme for deg selv at du i løpet av den siste uken har blitt avhengig av de små hvite kornene, også kjent som sukker.

Man sier til seg selv at denne julen skal bli annerledes, og når du endelig har trodd at du har klart deg resten av året med en passe mengde sukker, ødelegger familiebesøkene alt. Uansett om du er hos en tante eller bestemor, så blir de nybakte kromkakene bokstavelig talt presset oppi trynet ditt. Får at bestemor ikke skal anklage deg for å gå på slankekur, eller tro at du hater kromkakene hennes, er det nok best for deg og alle andre at du forsyner deg med en kromkake eller to.

Det er først i januar at du oppdager at du har driti deg fullstendig ut, når du ser reklamene om å bli kvitt ’’marsipanfettet’’ på tv. Du mimrer tilbake til gamledager, nærmere sagt i fjor da vekten ikke var så skrekkelig høy.

Du får med en gang lyst til å ta en joggetur, men finner fort på en unnskyldning til å bli hjemme. Men synet av den syltynne damen på TVen, gjør at du allikevel sleper deg ut i det vinterkalde været.

Du kommer hjem og føler deg som om du er på nippet til å dø. Takket være de frigjorte endorfinene har lykkefølelsen gått opp noen hakk, men du lurer på om sjokoladen kanskje gjorde deg noen hakk lykkeligere. Savnet etter sjokoladen kan minne om mars i fjor, da bestevenninnen din plutselig bestemte seg for å flyttet til den andre siden av kloden. Det er en merkelig følelsen som oppstår i kroppen når du ikke lenger har et daglig inntak av sukker. Følelsen kan minne om de heroinavhengige narkomane som henger og slenger rundt i Oslo by.

Etter en hard dag, muligens den tøffeste dagen du noen gang har opplevd, legger du deg til sengs, og tenker at ditt nyttårsforsett om å få en sixpac til sommeren kanskje ser ut til å fungere. Selv om du egentlig vet at nyttårsforsettene går i vasken etter et par måneder.

Når du går inn i det nye året med et stort press fra treningens side, er det fortsatt flere punker som står på lista di over å bli et perfekt utgave av et menneske. Røyken i hånda er jammen meg vanskelig å bli kvitt, spesielt når du ikke har en freia melkesjokolade ved din side.

Forrige ukes innkjøp av nicorette ser dessverre ikke ut til å hjelpe. Du tygger hardere og oftere tyggis enn du noen gang har gjort, i håp om at den seige klumpen kanskje kan gjøre underverker. Men med din flaks går det den gale veien og du har dessverre ikke kommet noe lenger nå, enn der du var på første nyttårsdag.

Tilslutt blir presset for stort å gjennomføre nyttårsforsettene at du er på nippet til å få et nervøst sammenbrudd. Uti januar finner du derfor ut av at du må velge mellom to alternativ. Nr.1: å forurense lungene dine og øke en eventuell fare for lungekreft eller nr.2: å få en mage som vokser farlig fort.

Det ser ut til at nyttårsforsettene er en evig lang reise om å få gjennomført. Det er kanskje ikke så rart at det går til helvete med de fleste menneskene på denne kloden, som har satt seg skyhøye mål for det kommende året.